Reisebrev fra Viljar - 100% verdt turen
Vi har fått reisebrev fra Viljar Olstad Hoem. Han var på tur med SvingOm-teamet for å ta bilder og film 8. og 9. juli. Nå har han sendt oss et reisebrev med oppsummering fra turen og opplevelsene, slik han opplevde det.
“Jeg heter Viljar Olstad Hoem er 16 år fra Oslo. Den 8. juli ble jeg med mamma, Liv, Aksel, Marie og Søren på en tur til SvingOm for å filme og ta bilder.
Jeg pakket en sekk og dro – litt motvillig – på tur, bort fra mitt gode, kjølige rom med gaming pc og innestengt lukt, på en reise til det frie Norge. Til renere luft, klarerere vann og finere natur. Ut fra byen. Vi sto opp tidlig og dro i vei. Vi kjørte opp mot Numedal satte volumet på fullt og hørte på 80-talls musikk med vinduene åpne og vinden som blåste gjennom håret. Sakte, men sikkert forsvant byen og vi havnet mer og mer ute på landet. Første stopp var Lampeland hotell. Der fikk vi en god frokostbuffe og samtaler med de hyggelige folkene som jobber der. Jeg spiste minisveler som jeg lagde selv. Det eneste jeg ville endret med frokostbuffeen er spaden de brukte til å flippe sveler, den var litt ubrukelig.
Etter frokosten tok vi veien videre for å møte Liv, datteren hennes Marie, Aksel og Søren, kjæresten til Marie. Det var da vi møtte dem, at vår lille ekspedisjon startet på ordentlig. Vi traff dem på en nedlagt togstasjon og dro videre sammen. Første stopp var Tråen, der tok vi film og bilder av det fantastiske landskapet, gårder, et stabbur, en undergang og togskinner til en film om SvingOm. Landskapet var veldig fint, og det var veldig koselig og gå nedover de gjengrodde togskinnen, det var som om naturen tok tilbake det som rettmessig var dens.
Viljar skuer mot Tråen fra en bro på Numedalsbanen.
Etter det kjørte vi videre til Rollag bygdetun der tok vi en matpause. Jeg fikk smake på «kling». Jeg var litt forvirret i starten fordi da de sa «ta en kling» trodde jeg de mente at jeg skulle ta en skål. Siden når man slår to glass inn i hverandre sier det kling. Jeg var ikke kjent med at de kaller lefse for kling i Numedal. Jeg fikk beskjed om å teste tre forskjellige «klinger» fra tre forskjellige bakerier og si hvilken jeg likte best. Personlig likte jeg Sætre farm sin «kling» best. Den hadde best balanse mellom smør, sukker og kling.
Etter å ha hugget nedpå Numedals delikatesser, og skåret grimaser til kaffe, kjørte vi til Veggli Vertshus og spiste burger med løkringer og pommes frittes. Jeg fikk også oppleve en motorsykkelgjeng som kjørte velorganisert ut fra vertshuset. Etter vertshuset sa vi ha det til Liv, Marie og Søren. Jeg, mamma og Aksel dro videre til Anne Beate på Søre Teigen gård hvor vi skulle teste «kukosing». Jeg skal være helt ærlig å si at det ikke akkurat var en suksess. Kuene var litt sjenerte og funket derfor ikke like bra som vi hadde sett at de fungerte i Nederland og USA. Vi hilste også på geiter og besøkte en seter. For å komme oss til geitene måtte vi kjøre opp en bratt skogsvei opp i fjellene, det var veldig spennende. Jeg fikk sitte i bil alene med Aksel og fikk høre om hans musikkarriere, veien hans videre i livet og motorsykkelinteressen hans. Vi diskuterte også kjærlighetslivet. Da vi var ferdige på fjellet, hvor vi besøkte kuer og geiter, dro vi ned på gården til Anne Beate igjen for å hilse på kuer som skulle være mer vant til mennesker. Jeg hadde høye forventninger, og ble litt skuffet da jeg fant ut at de hadde melkespreng og var ganske folkeskye de også. Heldigvis hadde de to golden retrievere som var ekstremt kosete og oppmerksomhetssyke, så jeg fikk den kosen og kjærligheten jeg hadde reist hit for.
“Heldigvis hadde de to Golden Retrievere som var ekstremt kosete og oppmerksomhetssyke, så jeg fikk den kosen og kjærligheten jeg hadde reist hit for. ”
Nå var det på tide og søke ly for kvelden i det kjærlige og åpne hjemmet til Liv og Arne. Jeg ble servert en fantastisk middag som Marie hadde lagd, hun jobber med å lage mat for barnehagebarn i Danmark. Jeg skulle ønske jeg gikk i barnehagen hennes etter den middagen. Vi ble servert biff, auberginsalat, stekte poteter, squashsalat, tomatsalat og mye mer tilbehør. Det var så godt og jeg spiste alt for mye. Jeg ble oppfordret av Arne til å spise mer og mer, for å få mer kjøtt på bena. Til slutt orket jeg ikke dessert. Alt jeg tok var et lite stykke bringebærkake og litt is. Jeg la meg til å sove på full mage klar til å utforske mer neste dag.
Planen for den siste dagen var å besøke de naturlige badeskliene på Røyslandsbergo, bade i Dusanfoss og sykle dresin, men dresin var utsolgt så det ble det ikke noe av. Så vi bestemte oss for bare å bade. Vi spiste frokost med Liv, takket for oss, satte på musikk og var på veien igjen. Vi kjørte en halvtime over fjellet før vi kom til Austbygde bakeri, der kjøpte vi boller, og horn med ost og skinke til badeturen. Badingen var det beste med hele turen. Selv om det var ganske kalt i vannet var det fortsatt en fantastisk opplevelse. Jeg skled nedover glatte svaberg inn i kalde vannkulper. Sola begynte å skinne og vannet ble varmere og varmere for hver gang jeg badet. Selv om det var kaldt, hadde jeg bare lyst til å skli og skli igjen.
“ Selv om det var kaldt, hadde jeg bare lyst til å skli og skli igjen.”
Etter at vi hadde badet ferdige og tok farvel med Røyslandsbergo, begynte det å bli sent på ettermiddagen, så vi bestemte oss for å kjøre hjem til Oslo igjen, og heller spare dresinsykling og Dusanfossen til en annen gang.
Var det verdt å ta en tur bort fra byen, rommet og gaming-pcen? Ja!
Reisen min til Numedal var 100 % verdt det. Jeg lærte masse og møtte mange nye spennende folk. Jeg fikk oppleve ting jeg ikke ville fått oppleve om jeg hadde blitt værende i byen. Det imponerte meg hvor hyggelige og utadvendte alle i Numedal var. Jeg koste meg med god mat, blant annet kling, som jeg ikke hadde prøvd før. Jeg elsket de naturlige skliene. Så selv om jeg var glad da jeg kom tilbake til byen, og mest sannsynlig ikke ville bodd på landet, lærte jeg mye. Jeg har tenkt meg tilbake.”