En bygutts slit i Blefjells Beste
Hei, jeg heter Viljar og er en 18 år gammel bygutt.
Hva vil det si å være en bygutt? I mine øyne betyr å være en bygutt å trives best i store byer, med mye leven, aktiviteter og folk. Jeg synes det er viktig å få testet meg selv noen ganger i løpet av livet, ta en trip utenfor komfortsonen. Gjøre ting som er vanskelig, men hvor jeg utvikler meg fra start til slutt. Derfor bestemte jeg meg for å melde meg på Blefjells Beste i hjertet av Numedal.
Blefjells Beste arrangeres av ultraløpsentusiastene i Langt og Lenge. På nettsidene står det at det er et uformelt og sosialt løp, noe som passer perfekt for mitt første løp med startnummer på brystet. Jeg kunne velge mellom 4 løypene. Troll-løypa på 57 km, Tusse-løypa på 21 km, Småtusse-løypa på 10 km, og Småtroll-løypa på 5 km. Det er flest deltakere på Tusse-løypa, og det var den jeg meldte meg på.
På Blefjells Beste fikk jeg virkelig testet meg, mye mer enn bare fysisk. Det er noe helt annet å løpe gjennom myr og over fjell, enn langs landeveien eller på grus. Det merket jeg fort. Det gjorde at løpet ble en enda større utfordring enn jeg hadde sett for meg. Jeg hadde trent en måneds tid på forhånd. Treningen besto for det meste av å løpe på grusveier i Østmarka, fra Oppsal til Mariholtet og tilbake, om noen er lokalkjent. Det er noe litt annet enn myr og sleipe fjellsider. Jeg tok med meg erfaringen fra Østmarka, og den 27. juli, 2 dager før løpet, dro vi til Blefjell.
Tur på Blefjell og forberedelser
Vi bodde på Blefjell Lodge i en vakker, koselig, og romslig hytteleilighet. På Lodgen er det en selvbetjent butikk og en hjemmekoselig restaurant/bar. Det var et bra sted å slappe av og gjøre seg klar til den mentale og fysiske utfordringen som ventet. Den friske fjellufta på Blefjell og intimiteten i Numedal ga meg energi. Vi gikk en flott tur dagen før løpet. Da møtte vi bare smilende folk. Når man går på tur på fjellet eller i skogen er det helt naturlig å smile til alle man møter, nesten som gamle kjente. Vi gikk på klopper og vekslet på å gå av stien for å slippe andre forbi, mens vi hilste og smilte. En rar ting med Blefjell var at vi traff mange som ikke bare hadde en hund, men 2 hunder av samme rase. At alle har 2 hunder av samme rase skjønner jeg meg ikke helt på, men det gjorde det ekstra moro å stoppe opp og hilse på hundene og slå av en prat med eierne.
Møte med en av mange turfolk med to hunder av samme rase. En skikkelig ice breaker
Kloppene er Blefjells svar på rød løper fra start til mål
Fredag ettermiddagen, dagen før løpet kom onkelen og tanten min også opp til Blefjell Lodge. Moren og tanten min var med som en heiagjeng og støtteapparat, mens onkelen min og jeg skulle løpe 21 kilometer lørdag morgen. Ettermiddagen gikk dagen med til forberedelser. Vi hentet startnumrene våre på Friluftsbua, fikk noen tips av erfarne løpere, kjøpte alt av næring vi skulle ha under løpet, pakket sekkene med alt av obligatorisk utstyr som vi skulle ha med. Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle med overlevelsesteppe, hadde det faktisk blitt uvær hadde jeg bare løpt bak den høyeste karen jeg så. Da taper jeg ikke tid, og hvis lynet slår ned tar det han istedenfor meg. Vi avsluttet dagen med et kaloririkt måltid og spilte Luring og gjorde det gamle polaroidkamerat klar til bruk.
Kun 2 forsøk med polaroidkameraet. Hvert bilde er nøye planlagt
En bonus med å delta på løpet var en pause fra Instagram, YouTube og Manchester Uniteds håpløse overgangsmarked, for å være ute i naturen med familien på en helt ny måte som jeg garantert aldri kommer til å glemme. Vi la oss tidlig for å være utvilte til den store dagen. Jeg slet litt med å sove, på grunn av nervene, men med gode øreplugger og åpent vindu sank søvnen inn etter hvert. Neste gang skal jeg ta med min egen pute, putene var litt for harde for min smak. Frynsete nerver og hard pute er en dårlig kombinasjon. Det stoppet meg ikke, jeg fikk en god natts søvn de siste nettene før løpet.
Blefjells Beste
På morgenen var det fiberbrød og leverpostei, melk og juice, proteinbar og banan. Så kastet vi oss inn i bilen og kjørte til Bestebu på Nordre Blefjell hvor starten skulle gå klokka 10:30. Når vi kom frem, etter en 40 minutters biltur, strammet vi sekken, fant frem solbrillene og speidet på motstanderne.
Når det var 20 minutter igjen varmet jeg og min onkel opp med å jogge rolig opp den første bakken, for å vurdere føret den første kilometeren. Etter at vi hadde varmet opp kom oppmøtet foran startlinjen 10 minutter før startskuddet skulle gå. Det var her nervene begynte å bygge seg opp. Alle som står rundt meg, med løpesko som ser mer profesjonelle ut enn mine, sekker som ser lettere ut, og kropper som ser ut som de er mer egnet til lange løp.
Jeg føler på en liten lettelse når arrangøren ber oss om å stille oss bak startlinjen i det området vi føler oss komfortabel med. Jeg snur meg rundt og ser at alle trekker lengre og lengre bak, jeg havner til og med rundt de første 20 løperne. Jeg stiller meg lengre frem enn onkelen min, så jeg står isolert før nedtellingen til starten begynner. Når jeg står i mine egne tanker i flere intense minutter før startsignalet går merker jeg at konsentrasjonen styrkes og at jeg føler mer og mer at jeg passer inn med folka rundt meg. Etter noen nervepirrende og overaskende korte minutter går startsignalet og «Langt å gå» av Klovner i Kamp dunker over høyttalerne.
Nervene bygger seg opp før start
21 kilometer i myr og gjørme
Løpet startet med en 500 meters grusbakke. Her følte jeg meg fantastisk og smilte og vinket til barna og tilskuerne som var der for å heie.
Moralen ble ganske kjapt brutt ned når det bar rett ut i myra. Myra gjorde at det var en tung start, før det ble enda tyngre. Etter den første myra var det cirka en kilometer på grusvei, det var en ekstrem lettelse, så gikk rett opp langs en gjørmete og våt fjellside. Fjellsiden kom som et sjokk for meg.
Når jeg hadde snakket med de erfarne løperne utenfor Friluftsbua ble jeg fortalt at den første myra og grusbakken var den tyngste strekningen. Det var ikke sant, fordi opp fjellet var det helt umulig å løpe tenkte jeg, og de fleste rundt meg gikk og jogget bare når det var mulighet for å gjøre det. Jeg skjønte, etter de første kilometerne, at dette var en ekstremt tung løype. Målet jeg hadde i hodet kom ikke til å bli nådd. Dette var absolutt ikke en løype for å slå personlige rekorder, holde en jevn rytme og et jevnt tempo. Det var bare gjørme og motbakker hele veien. Jeg sank ned i myra flere ganger, sklei og falt et par ganger.
I tillegg hadde jeg problemer med utstyret mitt og intelligensen min. Jeg hadde en klokka som jeg vanligvis ikke løper med, så det var en ny opplevelse. Denne skulle gi meg kontroll på tid og lengde. Problemet var bare at jeg hadde satt den opp til å måle engelske mil istedenfor kilometer. Da ble kilometerne ekstra lange og tunge. Jeg trodde hele tiden at jeg hadde løpt mye treigere enn jeg faktisk hadde gjort.
Jeg har hørt at det skulle være veldig vakkert på toppen, når jeg endelig var forbi den lange bratte og gjørmete fjellsiden. Jeg har bare hørt det, fordi jeg så rett ned på meteren foran meg hele veien. Jeg sakket ned farten opp fjellryggen, tenkte at her gjelder det å spare på energien. Jeg stoppet for å fylle vann da klokka viste meg at jeg var halvveis. Det var mange som løp forbi, de lurte sikkert på hvorfor jeg tok en pause rett før vi var ute av myra og innspurten på grusveien var i sikte. Det var ingenting jeg lengtet etter mer enn grusveien. Jeg visste at da var det bare 3 kilometer igjen til mål, men ifølge klokka mi var det fortsatt et godt stykke til jeg var der. Når klokka mi viste at jeg hadde løpt 11,5 km så jeg barn som løp 5 kilometers løypa. Da skjønte jeg at klokka hadde lurt meg trill rundt. Det ble enda klarere når den etterlengtede grusveien endelig dukket opp. Her kjente jeg på en enorm lettelse i hele kroppen. Jeg satte opp tempoet og fikk endelig etablerte rytme og god fart. På den siste strekningen fikk jeg en gigantisk energitilførsel, og når jeg endelig kom til målstreken gikk det fra en følelse av utmattelse og smerte til en overveldende lettelse og glede, samt en frustrasjon av all tiden jeg kunne ha spart med litt mer intelligens.
Etter 50 minutters venting kommer onkelen min over mållinjen, han er også ekstremt lettet og fornøyd med egen innsats, selv om han sa at det var helt grusomt og jævlig. Vi diskuterte om vi skulle komme tilbake neste år for å løpe igjen, til tross for at vi begge hadde hatt det helt jævlig under hele løpet.
Etter løpet fikk vi medaljer og fri tilgang til grillmat, sjokolade, kjeks og drikke. Vi satt og spiste litt, tok noen bilder med medaljene på polaroidkameraet mitt.
Deretter dro vi ned fra fjellet og badet i Juva for å få av oss alt av gjørme og skitt. Den kalde Juva var ingenting for meg, så jeg gledet meg mer til en varm dusj på Blefjell Lodge med «You shook me all night long» av AC/DC på høytaller. Det var også en fantastisk indrefilet til middag og en kald øl i restauranten. Vi avsluttet kvelden med en kilo smågodt og gode samtaler på verandaen.
Til tross for alt av faenskap som kom under løpet, satt jeg igjen med en befriende og stolt følelse, en følelse av at jeg kan greie det meste – og at det er når jeg har utsatt meg for tøffe prøvelser og vanskelige opplevelser jeg utvikler meg mest, både fysisk og mentalt. Som en bygutt fikk jeg også mer sansen for bygder og fjellhytter og gleder meg til å dra ut igjen!
Kanskje vi ses på Blefjells Beste neste år?